Her i Norge har håndball for herrer i mange år stått i skyggen av de norske damenes eventyrlige suksess, men den siste tiden har det skjedd noe med de staute mannfolkene som kaster ball. Etter noen sporadiske topper gjennom 90- og 00-tallet så står nå norske klubblag godt mot topp internasjonal motstand, samtidig som landslaget absolutt er å regne med i de store mesterskapene.
Hva har skjedd?
Den nye vinen
Med Drammens seier i europacupen i 1996, fulgte det noen spennende proffkarrierer for flere av spillerne, og med dette også en bedre forståelse for hvordan ting kan gjøres på en mye større scene, enn det den norske var på den tiden. Glenn Solberg, Frank Løke og Christian Berge, som er landslagstrener når denne artikkelen skrives, er alle glimrende eksempler på hva en utøver kan ta med seg hjem fra det store utland.
Det ble noen svake og tunge år i håndballens skyggedal før ting virkelig begynte å røre seg i norsk herrehåndball, men fra da til nå har store ting skjedd, og store personligheter har vært involvert. Damenes suksess i den samme perioden har nok bidratt noe til at ressurser og oppmerksomhet fra både tilskuere og media, med tilhørende interesse fra pengesterke sponsorer, har vært vanskelig å oppnå for herrene.
I de fleste idretter og nasjoner så er det idrett for herrer som ofte tar den største plassen, men her i annerledeslandet gjør vi det ikke nødvendigvis slik. Der damelandslaget har hatt Svein Tore Jakobsen, Marit Breivik og Thórir Hergeirsson som veldig tydelige lederskikkelser, er det kanskje akkurat det herrene har manglet. Med de hjemvendte utelandsproffene, og noe oppstarthjelp fra store, svenske profiler, begynte herrelandslaget også å synes i media.
Oppturen begynner
Etter å ikke en gang klare å kvalifisere seg til verdensmesterskapene i 2013 og 2015, noe som ikke overrasket veldig etter jevnt dårlige resultater i alle år, begynte ting å se lysere ut i europamesterskapet i 2016. Etter en overraskende 4.plass ble rampelyset rettet mot den nye generasjonen norske håndballherrer, og forventningene steg raskt. Som nasjon er Norge bortskjemt med gode prestasjoner på parketten, men gutta var ikke de som normalt leverte.
4.plassen i 2016 ble på alle måter fulgt opp i det påfølgende verdensmesterskapet, og to mesterskap senere stå nasjonen skuffet igjen etter strake finaletap. Så fort kan det altså snu, og fra å stå med lua i hånda, og artrose i hofte og knær, har det norske herrelandslaget virkelig gjort seg selv til en vordende stormakt på verdensscenen.
Oppladning til mesterskap pågår hele tiden, og fra å være outsidere til å i det hele tatt kvalifisere seg til disse så bruker landslaget nå treningskampene til å posisjonere seg best mulig i forhold til å nå mål de ikke nødvendigvis har sett på som oppnåelige tidligere – nå er det OL som gjelder!
Om de ikke står helt skulder til skulder enda, så har herrelandslaget absolutt kommet ut av den gullbelagte skyggen til damene, og veien helt opp har aldri vært kortere!
